En av våre medlemmer har vært på en fin tur på sin motorsykkel og hadde lyst til å skrive om dette:
- Det er merkelig å kjøre av Kiel-ferja og plutselig være tilbake i et høstvakkert Oslo, 42 dager etter at jeg la av gårde over Haukeli til Vestlandet, for så å ta Fjord Line til Hirtshals. 18 land og 8390 kilometer har det blitt, og reisen sitter nok i kroppen en stund.
Jeg gjennomfører en slik Europa-tur hvert år, men dette er nok den mest omfattende. For første gang er jeg ikke bundet av feriebegrensninger, ettersom jeg tok sluttpakke på jobben for et år siden og lever av oppsparte/investerte midler.
Reisene mine er uten noen fast plan, utover at jeg MÅ innom Dolomittene i Nord-Italia før jeg staker ut kursen videre. I år valgte jeg meg Balkan, og snudde i Istanbul, en veldig interessant by som jeg besøkte for første gang.
Med ei reiserute som inkluderer nevnte Tyrkia og Italia, samt land som Montenegro, Serbia og Tyskland, blir det nødvendigvis store kontraster – fra nær-vinter-miljøet i Stelviopasset til badeliv i montenegrinske Herceg Novi. Det passer meg utmerket.
Med så mange små land, flere av dem ikke i Schengen, blir det også en del grensekontroller, men det går jevnt over greit. Det eneste var at mitt grønne kort ikke gjelder i Tyrkia, så jeg måtte ut med nær 800 kroner for en ansvarsforsikring der.
Jeg er ingen teltmann, så det blir hotell – vanligvis bestilt kort tid i forveien. Heldigvis er Balkan stort sett billig, og jeg har gjennomsnittlig bodd for 500-600 kroner natta der. Jeg har heller aldri tatt toget sørover, ettersom jeg liker å “føle” den tilbakelagte distansen.
Det fins også flere interessante byer å utforske i Tyskland; Mannheim var overraskende livlig, for eksempel. Man kan også finne gode veier, som B500 i Schwarzwald, så det er mye opp til en selv hva man gjør ut av “transportetappene”.
Kjøretøyet er min trofaste 2016 Honda NC750S. Ingen racer eller touringsofa på noen måte, men det den mangler i komfort på Autobahn, tar den igjen i smidighet i fjellene og ikke minst i trange og bratte brosteinsbelagte søreuropeiske smågater, og bensinforbruket er veldig lavt. Kjedet, dekkene og bremsebelegget er modent for utskiftning nå, dog.
Jeg er ingen gruppekjører, men foretrekker å reise solo. Folk er selvsagt ulike, men for min del innebærer det null diskusjoner om alt fra mat- og tissepauser til destinasjoner og oppholdenes varighet. Jeg er også passe utadvendt, og treffer mange interessante folk underveis.
Det er sikkert mange flere ting jeg kunne trukket fram, men det er verdt å nevne at man må passe på i trafikken i enkelte av de sørlige landene. Jeg har for eksempel flere ganger møtt biler i ferd med å kjøre forbi i sving, og ville frontkollidert hvis jeg satt i bil. På den annen side: Den eneste gangen jeg har krasjet ordentlig, var ironisk nok i Lofoten, så man vet åpenbart aldri, og man kan aldri helgardere seg. Men noen forholdsregler må man ta.
Disse turene er selvsagt ikke gratis, men utlegget er i mine øyne veldig verdt det. Nå er imidlertid reisekassa tom, og jeg må holde meg i ro en stund. Det blir også vanskelig å møte en MC-løs norsk vinter, men trøsten får bli at nye turer venter neste år.
Besøkte land (bortsett fra Norge): Danmark, Tyskland, Sveits, Italia, Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Albania, Nord-Makedonia, Hellas, Tyrkia, Bulgaria, Serbia, Ungarn, Slovakia, Tsjekkia.
Antall overnattingssteder: 23
Ferjer: 4
Svinn: Ett stk. iPhone 7 (til navigasjon), som ligger igjen på motorveien i Serbia
