Året var 2014 da Ducati la inn et gir ekstra. På MC-messen i Gøteborg sto den skrått oppetter veggen med kjetting som gjorde at du ikke fikk røre skjønnheten. Vi var der og jeg tenkte at en gang måtte jeg ha en sånn selv om jeg trodde det måtte bli med drømmen. Den veide 155kg tørr, hadde 200 hester og det meste av chassi og motor var bygd opp av magnesium og titan, med kåper av karbon.
Noen år senere, nærmere bestemt 2017 kom det en ny versjon jeg skulle falle helt for. Ducati 1299 Superleggera. De gale folka i Bologna hadde dratt alt enda lenger og lagd en sykkel med 215 hester, 155 kg tørr og hele 160 nm på motoren. Man fikk dessuten med et helanlegg med en mapping som gjorde at man fikk 220 hester, vekten ble 150 kg tørr og man fikk hele 165nm. Ramme, seteramme, svingarm og hjul hadde blitt byttet ut mot karbon og veiva var den tyngste delen på hele sykkelen og den var også slanket og lettere enn de fleste andre sykler kunne skilte med. Min svakhet for karbon gjorde at denne ble helt uimotståelig. Jeg var mange turer frem og tilbake til Eker før jeg fant ut at livet var for kort til å bekymre seg for huslån og signerte avtalen.
Så har man kjøpt en sminka Panigale eller er det noe spesielt med denne sykkelen? Den er virkelig som ingenting annet jeg har kjørt, og det på en god måte. Eneste sted man får utnyttet potensialet er på bane og der kan man under kontrollerte former sjekke ut hva som bor i sykkelen. Den har elektronikk hentet fra MotoGP og det meste kan justeres manuelt. på banen var wheeliekontrollen god å ha da den ville rett i været på alt som var av gir. Superleggeraen kommer raskt opp i turtall rett etter 5000 rpm, og draget opp til til 9000 rpm er helt brutalt. Vanligvis opplever man at kurven flater ut når man nærmer seg turtallssperren, men på denne så føles det som om det da går enda bedre. Det fortsetter helt til 12 000, og der tennes den oransje shiftlighten som indikerer at det er på tide å gire. Ved 12000 rpm tennes en rød lampe på de fem laveste girene, som forteller at du snart når turtallsstoppen på 12 500 rpm. Siden motorsykkelen kontrolleres med RideByWire, så brytes ikke tenningen brått, men slutter bare å øke i hastighet og turtall, Da jeg var på ACR og lå med en del andre sykler jeg skulle passere i depotsvingen så la jeg inn andre for mer skyv ut av sving. Den gikk da opp på hjulet til Wheeliekontrollen stoppet den, la inn tredje, fortsatt med nesa i været, og tømte fjerde i samme vinkel før jeg måtte legge den ned for å ta svingen etter langsletta. Man merker hvor lett og uanstrengt denne sykkelen er.
Det er så mange sykler som får betegnelsen “smykke”, men dette er en så treffende betegnelse som man kommer. Det er presisjon i hver del og på banen kommer denne sykkelen virkelig til sin rett.
På veien derimot er den fin og kjøre, men stiv og ekstrem i sittestilling, og på varme sommerdager tar jeg meg til stadighet i å nynne på “Chestnuts Roasting on an Open Fire”, for den er varm, ubehagelig varm, og etter rundt 30 mil i norsk sommervær var ryggsmerten toppet av smerten i håndledd, krampen i bena og det gjennomstekte underlivet mitt. Jeg byttelånte med René sin Panigale V2, og det føltes umiddelbart slik en sportstourer burde selv om de deler mye av geometrien.
Sykkelen er det den er, kompromissløs, brutal og usannsynlig vakker, og er den verdt den høye prislappen. Teller jeg antall smil jeg har hatt når jeg har gått inn i garasjen er den nok det 🙂
