Jeg stod bak en garasje, med den verste dusten jeg visste om.
Men han hadde visstnok en usedvanlig kul mopp jeg kunne få kjøpt.
Hvor han hadde fått den fra, tja, det problemet forsvant ut av hodet mitt, der jeg som en snill og uskyldig barneskoleelev stod med hele 50 kroner i hånda.
Disse kronene hadde jeg tjent inn, helt ærlig. Jeg hadde spart til akkurat dette.
Kameratene var med, de hjalp meg med å dytte Panteren unna denne kynikeren.
Men vi ante ikke akkurat hvor vi skulle lagre den.
“Kan vi fyre`n?”
“Dævven, det var en god idè !”
Så vi fikk den i gang, gjemte den bak et tre i skogen, og mente våre foreldre ikke skjønte et skvatt.
Så gikk det da som det skulle: Etter usedvanlig mange turer i skauen, med kamerater som etter hvert meldte seg på med “dyngemopper”, det vil si mopeder vi fant på søppeldynga og fikk i gang, så ble vi avslørt.
Jeg kom hjem en dag. Jeg stinket nok totatktstolje og bensin. Det var høl i alt fra knær i buksa til … det meste.
Mutter mente dette burde burde få en eller annen konsekvens. Ikke særlig alvorlig da, da hun var, og er, ekstremt mjuk når det gjelder sine idiotiske sønner.
Fatter ga en grei beskjed;
“Nå er det for faen på tide at du tar hjem denne moppen!!
Vi rev av skjermene, kjørte rundt i en sandhaug, og slik ble Norges feteste crossbane etablert.
Stolt, jeg.
‘
