Jeg, en mislykket rebell.
Jeg liker å kjøre motorsykkel.
Jeg har hatt mange motorsykler i mitt liv.
Store motorsykler, ganske små men veldig sinna motorsykler, raske motorsykler, bråkete motorsykler, raske og bråkete motorsykler, og … tja, det meste.
Jeg har til og med hatt gleden av å få betalt for å kjøre slike, mot at jeg lovte å skrive en liten skvett om disse.
Så, dere kan tenke dere antallet forskjellige «dødsmaskiner» jeg har fyrt opp utenfor mine ringe boliger gjennom åra. Ikke?
Vel, det har vært mange, jeg lover!
Alt vel, det har vært moro så det suser, men;
Jeg får ingen respekt i nabolaget!
Har jo lest om frykten folk har for slike «MC-klubber» og slikt.
Så da er det jo nærliggende å tro at folk kanskje skulle se på undertegnede med et litt skeptisk blikk, i hvert fall. Langt skjegg har jeg anlagt og gode greier! Men, neeeeida!:
Når man fyrer opp et kølsort Harley-beist man har hjemme for en artikkel, ikledd like kølsort skinn og greier, og blir prikket på skulderen av den 80 år gamle lille nabodama med:
«Mannen min, han hadde en slik Tempo 175, han! Det var i nittehundreoooog.., nei nu har jeg glemt årstallet gitt. Vent litt, så henter jeg litt fyrstekake og kaffe til oss, så skal jeg fortelle», det ødelegger litt av rebellfølelsen liksom.
Særlig om man rett og slett er veldig gla` i fyrstekake og kaffe.
Jeg har dog egentlig aldri vært en «Harley-type». Italienske smykker på to hjul med motor, hissige firere, endunkere, og litt annet ligger kanskje nærmere mitt hjerte.
En av de jeg eide, en overtrimma Aprilia-sak, hadde en lyd som fikk det til å riste i lysekrona til Enkefru Hansen et kvartal unna da jeg startet den opp.
«Nå, nå blir det bråk og naboklager, nå!», humret jeg der jeg dro av gårde klokka seks en sommermorgen og følte meg som Steve MCQueen.
Men da jeg traff Enkefruen nede på butikken den ettermiddagen ble jeg overøst med skryt:
«Det er så godt å se at dere unge er oppe så tidlig! Holder hjulene i Gamle Mor Norge i gang, gjør dere!»
«Altså, først og fremst, er vel neppe nesten femti ungt? Og dessuten..», rakk man å replisere før:
«Nei her står jeg og skravler så iskremen sikkert smelter. Vil du ha en av Båt-isene mine?»
Sukk.
Så uflaks at man er så gla`i Båt-is altså…
Nei, så det jeg her undres på, er om noen har tips til hvordan det blir «lett å være rebell i den ryddige garasjen sin»?
