På crossbanen vår, Stallerud, så kjørte vi det meste etter eget innfall. Innimellom, så snudde vi kjøreretningen. Var vi skikkelig flinke, så husket vi på å sette opp et skilt som viste dagens retning.
Meeen, det er en grunn til at slikt egentlig ikke er lov.
Enter “Loco Kjell”.
Loco hadde aldri tid til å sjekke hva som foregikk rundt ham. Loco kunne èn ting, og det var å holde stumt på CR 500`n sin.
Så Loco feis ut på banen i sin vante stil.
Helt motsatt vei kom jeg, med smekk ny Yamaha YZ 125, et nøddeleg antrekk fra den nyeste Yamaha-kolleksjonen på kroppen, jeg var innpå sponset, alle kameratene hadde møtt opp for å se The Great Comeback etter sist gang jeg tredde Husqvarnaen rundt et tre og måtte ta atter en pause, og sola skinte.
Igjen; enter Loco.
Jeg kommer oppover banen, fra myra, og skal bare rette inn sykkelen før jeg tar det heftige hoppet gærne veien, altså man måtte legge den litt sidelengs for å styre inn i kommende sving. Når jeg letter, så kommer Loco. Han har også lettet. Motsatt vei.
Det siste jeg husker er undersiden av en Honda CR 500.
O Dævven som det smalt!
Eller, så har blitt meg fortalt.
Sykkelen var bare betar, jeg aner egentlig ikke hvor den ble av etter dette, jeg mener jeg har hørt noen kunne bruke sylinderen til et eller annet, de nye fjonge team-klærne mine var bare filler, og jeg så visst ut som en enda mer skjeløyd Martin Feldman da jeg åpna øya.
De var direkte imponert da kameraten leverte meg på Ski legevakt, og nevnte personlig rekord i brudd og hjernerystelse.
Motocross er GØY!
