Det er liksom koblingen til min aller største nabolagshelt i barndommen.
Han jobbet bortpå bensinstasjonen, fire-fem kilometer unna.
Innimellom vasket han sykkelen i nabolaget, og vi gutta nærmet oss forsiktig.
Den var rød.
Vi tok ikke sjansen på å prate til ham. Han var jo så mye større og farligere enn oss!
I ettertid kan jeg huske at han flirte godt.
«Sjup» hadde en usedvanlig fet og kardangløs dødsmaskin, og det gjorde oss smågutta noget satt ut.
Vi var vel rundt 10-11 eller så, og selv om vi allerede hadde bortgjemte mopeder og noen av oss hadde «offisielle» crossere ståendes, så var «Sjup» og sykkelen hans det heftigste som noen gang hadde kjørt på denne kloden!
Jeg kommer aldri til å glemme den gangen, i min mors bil, vi hørte et brøl bak oss, like før en bakketopp, jeg snudde meg rundt, og der kom Sjup i Full Tilt, med forhjulet vippendes over asfalten, og passerte oss med et «Schwooiaeempang!»
Mamma prøvde å forklare meg at dette var «Skikkelig ufornuftig!», men jeg tok nok ikke den.
Jeg så at hun bare ga opp der og da.
En del tiår etter måtte Sjølvaste Sjup gi etter for en motbydelig sykdom.
Sjup hadde blitt en kar jeg ønsket å prate motorsykkel med. En jeg kunne fortelle mine siste oppdagelser bak styret om. Selv om vi ikke gjorde det ofte nok.
Etter det ønsker jeg ikke en GS 1000.
Jeg vet ikke hvorfor.
Men hele den modellen ble utfaset for min del med Sjup.
