Europatur – Bring the Panigale home again!

Ned fra Stelvio Pass mot Umbrail Pass og Sveits

Endelig var den fæle pandemigreia «over» og vi kunne begynne å planlegge litt ferie igjen. Men så gikk alle pilotene til streik, og de som hadde planer om Syden kunne glemme det.

Jeg derimot. Liker meg på to hjul, og det var planen min i år. Så lenge man har en ustabil italiensk jente (altså motorsykkelen) så måtte jeg jo kjøre denne hjem til Italia, så den kunne kjenne italienske veier under gummien igjen.

Så da var planene lagt. Eller: jeg hadde jo ingen planer. Bare en dato for avreise. Ikke noe idé om akkurat hvor jeg skulle. Eller om noen ble med på turen.

Men etter ett kjapt innlegg på Facebook, så fikk jeg napp hos en person som jeg presenterer om litt. Han var klar, og lurte litt på bagasje. Skulle vi ta med telt og soveposer? Hæ? Hvor skulle jeg fått plass til noe sånn på en Panigale med baksete (bagasjeplass) som en brettet hundrelapp? Men han hadde jo plass til min bagasje på sin BMW S1000XR. Nei pokker heller. Han fikk jaggu meg ta sin R1 og kjenne på samme lidelsen som meg på reisen. Tror ikke han angrer den dag i dag.

Så, da var reisekompis og dato satt. Da var det bare å dra da? Neida, da måtte jeg jo selvfølgelig bli sjuk. Siste uken var det dager med feber, urolig søvn og harde dager. Så vi så oss nødt til å utsette dette en dag. Så jeg fikk ikke reise rett fra jobb og hive meg på sykkelen så langt som mulig.

Da er det kanskje på tide å presentere min wingman for turen. Morten Nordby hev seg på. Jeg hadde knapt møtt ham før, og aldri kjørt sammen med ham. Men vi tok roadracing-lisenskurs sammen hos Solør Motorcykkelklubb tidligere i år. How bad can It be?

DA får vi endelig begynne på reisen. Første dag er ofte en ren transport dag hvor vi bare må tygge mil nedover. Da vi ikke hadde planlagt eller bestilt noe, måtte vi kjøre disse kjedelige mila med motorvei gjennom Sverige og Danmark og inn i Tyskland. For dere som har hørt på vår Podkast, så har dere kanskje fått med dere at jeg har motorveiallergi? Jeg rett og slett hater det! Finnes ikke noe verre på motorsykkel. Ok, kanskje litt artig på Autobahn visse partier da. Men, der skal man passe på. Det er ikke bare å gi gass og være king of the world. Det fikk vi nesten erfare skikkelig at du ikke bør gjøre. I 250kmt var det jo selvfølgelig en bil som velger å skifte fil. Og da ble den stopplengden ganske lang.

Men jeg klarte å få lurt my wingman av Autobahn og kjøre småveier gjennom alle disse Dorfene gjennom Tyskland mot Polen, hvor vi brått hadde bestemt oss for å ta første overnatting.

Som sagt, så planlegger jeg ikke ruta. Men går gjennom Google Maps hver morgen. Hiver inn en destinasjon og setter på unngå motorvei og bare tygger asfalt nedover. Og så ser vi bare an klokken når vi først er der om vi skal fortsette eller finne overnatting. Dette funker utrolig gull når man bare er to. Man finner alltid en overnatting.

Sett masse reklamer om at du må bruke Trivago, Hotels.com osv for beste hotel deals. Nei! Glem det. Jeg brukte kun Google Maps, og fant der flotte hoteller til under 400 kr. med frokost i visse land. Mens de flotte appene ga samme for over tusenlappen. Så her er det penger å spare. Og dette gjorde vi overalt.

Både jeg og Morten er litt MotoGP og F1-interesserte, og når vi oppdaget at vi kom til å nesten passere Brno racing-bane så bare måtte vi jo innom for å ta en titt selv om vi ikke fikk kjøre. Men Morten viste det ikke enda, men jeg hadde delvis planlagt en annen bane.

Ved inngangen til Brno Autodromo

Vi fortsetter å tygge milene nedover. Land etter land, by etter by. Grense etter grense. Visse steder er det såvidt du merker du passerer en grense inn til ett nytt land. Sånn har det blitt med EU og jeg må jo si jeg liker det. Er ikke så lenge siden alle grensene var stengt p.g.a. Covid19, men nå foruten om noen med munnbind, så merket vi ikke noe til dette i det hele tatt.

Omsider, etter å ha kjørt gjennom en hel drøss med land var vi endelig der. En øde grenseovergang til Italia. Vi stoppet et par minutter. Tok oss en liten tår. Og selvfølgelig et bilde. Og fikk frk. Elena Bellopede (les: Panigale) over grensa. Så døde den.

Neida, gjorde ikke det. Men det hadde vært en kul del av historien.

Så. Da var det gjort da. Oppdrag utført. Sykkelen var tilbake i landet hvor den var designet, skrudd sammen og tilbragt sine første dager før den ble sendt til Norge.

Men hva skulle vi gjøre nå? Valget var ikke så vanskelig. Nå skulle vi kjøre mil på mil i svingete alpeveier. Dolomittene, Tyrol. Og bade? Ja, vi stikker til Gardasjøen og bader de svette kroppene våre!

Vi finner alt dette uten å måtte lete så mye. For her er det overalt, nesten så man innimellom ønsker seg e lita slette så man kan hvile litt.

Men vi nyter hver sving. Hver minste bakketopp og svære fjell. Oppleve en like vill natur du skal lete lenge etter i Norge. Dette er som Trollstigen x50.

På Stelvio-passet parkerer det flere hundre meter høyere enn Galdhøpiggen. Og det er flere svinger i et pass enn hele Østfold til sammen.

Her nyter vi noen dager før vi dessverre må sette nesa hjemover. Men Autobahn gjennom Tyskland hjem? Neh. Morten er ikke like bevandret i Europa som meg. Så da måtte vi jo ta noen land til? Yes da…. kjør på. Og vi hadde jo ikke vært utpå den banen jeg nevnte tidligere. Og når jeg nevner dette for my wingman; klart han er klar.

Vi snakker da om selveste Nürburgring. Det grønne helvetet. Fryktet av mange, elsket av andre. Denne banen har tatt mange liv gjennom tiden. Og knust mange kjøretøy. Men det å ha kjørt den på MC er uansett gøy.

Jeg har vært her nede flere ganger. Men vil langt ifra skryte på meg noe Lord of the Ring. Sist jeg var her var med en god kompisgjeng i 2014. Så kom tilbake litt uforberedt. Og heller ikke sett så mye video som man kanskje burde. Men, vi tok det helt rolig og tok kun to runder for å ha gjort det. Og for å kunne ha ett klistremerke på sykkelen, som ikke bare er «pose»- merke. To runder holdt lenge den kvelden. Var mye trafikk. Og biler som hadde uhell begge rundene. Da ser du brått hvor brutal Ringen er. Det lå bildeler strødd overalt. Men gikk heldigvis bra med personene.

Bridgestone ss22 etter to runder på Nürburgring.

Da var det på tide å komme seg hjem. Vi fikk en lang rekke med land, vært innom Brno og Nürburgring. Samt min Panigale fikk seg mange mil på Italienske veier.
Her er en liste over landene vi kjørte gjennom:

Norge (Of course)
Sverige
Danmark
Tyskland
Polen
Tsjekkia
Slovakia
Ungarn
Slovenia
Østerrike
Italia
Sveits
Liechtenstein
Frankrike
Luxemburg
Belgia
Nederland

Totalen ble på 6000km for meg. + ca 40mil på Morten da han reiste til meg dagen før og hadde ca 10mil lengre hjem enn det jeg hadde.
Vi hadde en nydelig tur uten noen problemer. Så håper flere får litt inspirasjon av dette. God tur, nyt sommeren, og kjør pent.