Live to Ride, Ride to … puddel

For en del år siden fikk jeg Tidenes mulighet til å ta et usedvanlig beskrivende bilde:

Utafor nabohytta på campingen jeg losjerte, på fisketur, var det parkert to ganske så fjonge Harleyer.

Jeg satt med mårrakaffen og tittet gjennom gårsdagens fluefiskebilder, med vinduet åpent mot disse.

Da kommer en kar nedover veien.

Skal vi si sånn rundt 60/70 år gammel ?

roer han ned takten på morgenens hundeluftetur.

Bikkjene blir geleidet inn på gresset der jernene fra Milwaukee hadde blitt satt på vent.

Så der stod han da. Helt stille og bare så på.

Med falmede tatoveringer fra fordums storhetstider knapt synlige nedenfor Harley-t-skjorteermene. Jeg mener jeg kunne skimte «Live to Ride, Ride to…»

Nakken ble liksom litt mer lut et øyeblikk.

I den ene handa holdt han et rosa hundebånd, i den andre et pent og tynt gult sådant.

De ledet ned til henholdsvis en slik liten meksikansk rottehund og en dvergpuddel med sløyfe på hodet.

Kameraet var klart. Den nye linsa ville gitt et fantastisk resultat.

Jeg løftet rolig og fokuserte.

Men så kom det:

Det tristeste sukket jeg har hørt…

Ble kun fluefiskebilder på den turen gitt.