Motocross, Husqvarna 570 og comebacks
Hver gang jeg har hatt noen års pause fra galskapen bekrefter jeg dette for meg selv: Etter to-tre runder, så er det inn i depotet, med stjerner dansende for øya, åndenød, og en følelse man ikke finner særlig mange andre steder. Det er bestandig det samme; -Skal jeg dø nå? Det må være noe alvorlig feil med meg! Herregud, jeg ser jo ikke klart engang! Jeg kjørte jo bare i reneste trial-tempo, så dette kan ikke være normalt! Farvel, farvel, du fortjusande mø!
I et av mine comeback involverte jeg en Husqvarna 570. Yeah, Nice move, dickhead! Jeg følte meg litt ensom i dette, så jeg holdt av en KTM 525 til kameraten, og bare ga beskjed: -Jeg har egentlig skrevet under, men du må få rævva i gir og presentere en aldri så liten personlig underskrift her! Kameraten var akkurat da på IKEA, og trodde han skulle handle nytt kjøkken. Han fikk heldigvis forklart sin da bedre halvdel at -Jammen dette visste jo ikke jeg! Dette forandrer jo alt! Synd det.
Uansett. Noen dager etter står to karer på rundt førti uti sandhelvetet crossbanen på Gardermoen er, og tråkker vilt for å få i gang igjen hver vår overbola crosser… Drittunger på rundt femten fyker forbi og skjeller oss ut for “å stå i veien”. -Nei, du, nå koooser vi vårs?, mener jeg å huske kom fra kameraten.
Han skulle senere på dagen gå på trynet i en sving, og i med at tæla fortsatt ikke hadde sluppet helt taket, treffe et litt guffent og hardt sted med rygg&rumpe, noe som resulterte i den mest legendariske blåsorte lår-rygg-skrev-greia noensinne. Visstnok, så hang det to blå bjeller der, midt inne i katastrofen, men dette slapp jeg heldigvis å konstatere. KTM`n lå på Finn to dager senere. Jeg, jeg fortsatte litt til. 570`n var en gledesmaskin den! Hver gang den gadd la seg starte. Jeg kunne fise rundt banen, egentlig uten å gire mer en to-tre ganger, og utnytte monsterdraget. Men herreminskaper, det å tråkke i gang en sær stor firetakter, sånn halvvarm…
Da jeg følte at Comeback Kid, som Jørn inne på Cross Centeret Snellingen har kalt meg i snaue tredve år skulle legge opp igjen, så plasserte jeg selvfølgelig sykkelen i kjelleren til før nevnte kamerat. La den ut på Finn, og dro på en toukers fisketur.
-Din forpu… dust! Kameraten var på telefonen og forklarte til meg, som satt langs en flott ørretelv, lett tilbakelent i en stol, med en pils i hånda, at en eller annen galning hadde møtt på døra klokka 8 på mårran. Jeg husket det ikke da, men jeg hadde nok oppgitt adresse til hvor man kunne sjekke ut sykkelen da en kar viste sin interesse pr. sms i de sene nattetimer. Kameraten hadde tilfeldigvis vært ute på en av sine usedvanlig sjeldne helkvelder med jobben, og var i sitt livs verste form da det hamret på døra den morgenen.
-Starte dæn? Jeg er elendig på å etterligne dialekter, men her stod det da en overivrig nordlending. En Husqvarna TC 570 starter sjelden på oppfordring. Så kameraten stod da i sin egen kjeller, fyllesjuk som et fly, og tråkket, tråkket, tråkket, og tråkket. Og kastet opp litt innimellom. Det skal ha tatt minst en time eller så. Da Dyret endelig hostet seg i gang vippet den kommende eieren frem en passende bunke penger, kjøpte en hjelm kameraten hadde til overs og som var minst fire størrelser for stor, og forsvant bortover gata… Av en eller annen grunn er vi fortsatt kamerater.
